Sø-Ole sætra

Fra Trysilnavn
Hopp til navigering Hopp til søk

(uttale: )

Hvor

I Krimmelåsen nord for Hollkjølen.

Koordinater og kart

Koordinater: 61.52459º N, 12.21770º Ø(WGS84)

Se på kartet.

Beskrivelse

Grasbekksætra eller Sø-Ole sætra var en gammel seter under Rømoen Søndre. Stedet er i dag ikke mulig å finne vis en ikke vet eksakt hvor den var. Dørhella er det eneste synlige etter sætra, den ligger i Krimmelåsen midt i stien mellom Holdseteren 40/33 og Rømonysætra.

Historikk

Bygd av Ole Olsen Rømoen (Sø-Ole) og True Gjermundsdatter Lille Heggeriset sist på 1700 tallet, men de flyttet derfra til Rømonysætra etter noen år, da de vart plaget av huldra "'a Tore" her. De var brukere på Søndre Rømoen fra 1776 til 1804.De flyttet senere til Hylleråsen i Engerdal.

Villroas gåte

Skrevet av Bjørn Tore Bryn i et slektshefte på 1990-tallet'

En varm sommerdag i 1791 trasker Sø-Ole fra setra si i nordover mot Rømonysetra. Han går med tunge steg og er mørk til sinns. Når han kommer fram, ser han at Gammel-Ols-Jo og Ingrid driver med slåtten. Barna Per, Olea og Jon er med, mens de eldre søsknene Kersti, Anne og Ole (Sterk-Ole) er gifte og har fått sitt eget å stri med. Han ser de sterke ungdommene som slenger ljå og bruker rive med kraft og glede. Som snøggest tørker Sø-Ole bort ei tåre med busserullermen og ruslet fram mot setra.

- Guddag og signe arbe, sier Sø-Ole.

- Jasså, kjem seternabon frå Villroa? Du får kåmmå og få en sup med kald kjinnmjølk, svarer Jo.

- Je kjem med dårlige nyheter synnafrå!

Mens han støtter seg til leet i sørenden av vollen forteller han hvordan ulykka har fulgt dem i setra i Villroa siden de bygde den for noen år siden. Sønnen deres, Ole, døde året han ble født. Så kom Kjersti som fikk leve bare snaue året, og nå var True død bare 14 dager gammel. Bare Gjermund fikk leve. Han var ni år.

- Je skulle nok ha bygd i Nysetra je og, sier Sø-Ole. - Je trur at fanden sjøl rår i Villroa.

Han forteller hvordan ulykka har fulgt dem siden de ryddet setervoll og satte opp hus et par år senere enn Jo og Ingrid bygde Nysetra.

- Det læt stygt borti kanka her. Unga får tæring, graset veks dårlig, og krøttera mjølker smått. Vi lyt fløtte vi, Jo. Snart tæk Puken livet tå både a True og han Gjermund og mæ.

Sø-Ole får det vanskelig med å få fram ærendet sitt.

Og slik ble det. Sø-Ole og True og sønnen Gjermund flyttet fra setra si i Villroa til Nysetra. Der satte de opp stue og fjøs ovenfor Gammel-Ols-Jo-setra på en tuft like ved Hemhaugen med utsikt mot Gnolla og Mjølbekken. Naboskapet til Jo og Ingrid ble sikkert det beste. De var jo også naboer på Rømoen.

Sø-Ole og hans tragiske skjebne er en dunkel og gripende del av Rømonysetras historie. Ingen vet hva som egentlig hendte i Villroa der han først bygde setra si. Hvorfor bygde han ikke i Rømonysertra der naboen Jo allerede hadde bygd seg seter? Kanskje hadde Sø-Ole en drøm om å gjøre det bedre enn den 20 år eldre Jon? Kanskje hadde det hendt noe som hadde gjort naboskapet på Rømoen mindre bra? Ingen får noen gang vite det.

Men sagnene vil for all tid fortelle at True og Sø-Ole måtte gi opp setra si i Villroa fordi de underjordiske ikke ville ha dem der. Men sikkert er det at en tung og tragisk skjebne fulgte Sø-Ole og hans slekt.

De flytter etter hvert fra Rømoen til Hylleråsen. Der fikk de seg en ringe plass på Jon-jordet (Tollefsen). Men her gikk det heller ikke så bra. Sø-Ole og Marte kom på legd, snart her, snart der. De døde ensomme, fattige og sikkert ulykkelige. Et smørtraug på Bakken i Hylleråsen er det eneste som er igjen av deres sparsomme jordiske eiendeler.

I dag kan vi bare lete etter hjørnestenene til Sø-Ol-setra i Villroa. Ser vi opp på kankene rundt Villroa og under de buskete, mørke granene, kan vi alle tenke vårt.

Og litt å tenke på fikk vi som var på vandretur til Villroa i sommer.

Og turistene som sitter med sin ettermiddagsdrink på hyttealtanen i Grasbekkåsen, er lykkelig uvitende om den dramatiske gåten som Villroa gjemmer på.

Bilde

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Grasbekksetra.jpg

Dørhella er det eneste som er igjen etter sætra.

Reg.og foto Olav Rønes