Saustrupen gruve 1
(uttale: 'sôstrupen gruver)
Hvor
Saustrupen gruver ligger ved Østaflovegen mellom Grønvold (Lutnes) og Fossvang ca. 5,4 km fra Lutufallet kraftstasjon.
Koordinater og kart
Koordinater: 61.10228º N, 12.56124º Ø (WGS84) (østre gruve)
Se på kartet.
Beskrivelse
Mellom Grønvold og Fossvang på sør-østsiden av Storgrøna ca. 20 m fra Østaflovegen finnes det i dag to gruver, og på nord-vestlandet ligger det et menneskeskapt hull ca. 2-3 meter dypt ca. 30 meter inn på land. Disse er i Malmdatabasen kalt Storgrøna Forekomstområde 428-001. Gruvene kalles på folkemunne for Saustrupen, som er det gamle gårdsnavnet på Grønvold (Lutnes) (Saustrupen).
Historikk
Gruve 1 (den nærmest Østaflovegen): Består av en vertikal gang ca. 8,10 m og med øvre åpning ca. 1,40 x 2,80 m. Fra bunnen av den vertikale går en sirkelformet horisontal gang med høyde 2,10 m. Ut fra denne horisontale gangen går det videre en mindre gang med en helning på ca. 30 grader nedover i retning Grøna med høyde 60-70 cm. Denne er over 8 m lang. Gruve 2 (den nærmest Storgrøna): Består av en lett skrånende gang med øvre åpning ca. 2,70 m i diameter, som fører ned til ca. 7,80 m. En følger gangen med takhøyde 2,40 m et lite stykke innover til det åpenbarer seg en hule med diameter på 3,40 – 3,80 m. Ut fra denne hulen på venstre side går en sjakt skrått nedover som også er over 8 m. Denne har retning skrått under Storgrøna i retning Gruve 3. Gruve 3 (på nord-vest siden av Storgrøna): Består av et ca. 3 m dypt konisk pyramideformet hull med diameter øverst ca. 2,50 m. Beliggenhet er skrått over Storgrøna fra gruve 1 og 2 ca. 30 m inn på land på andre siden.
De første notater om gruvedriften er fra 1796, hvor presten Axel Christian Smith uttrykte sin optimisme overfor amtmann Pentz og håpet at tryslingene ville få et bedre liv etter at gruvedriften var kommet i gang. Dette skyldes det kobberkis funn som Halvor Olsen Mellum oppdaget i 1796. Det gikk ikke etter planen. Hele 37 år skulle gå før planene ble tatt opp igjen. I Trysilboka er det nevnt at i 1828 var det Per Paulsen Grønoset som fikk kredit for kiselfunnet ved Storgrøna. Det ble konstatert at malminnholdet var meget høyt, men forekomstene små.
I år 1884 ble forekomsten undersøkt av svensken Carl Moberg1) fra Rörbäcksnäs på 3 steder på nytt, men forekomsten ble ikke funnet drivverdig da malmprosenten var altfor lav. Denne rapporten er sannsynligvis skrevet i den hensikt å markedsføre gruva positivt i forbindelse med et mulig salg. Videre ville det ha oppstått unormalt høye kostnader med transport fra gruvene til Elverum som var nærmeste jernbanestasjon. En måtte ha bygd veg på østsiden av elva helt ned til brua ved Lutufallet. Ved undersøkelser ble det avdekket følgende mineraler: Cu, Zn, Pb, Fe sulfider, As, Sb, Bi, Sn. Forekomstens viktighet ble ikke vurdert av bergmesteren.
Bilde
(Trykk på bildet for å se større versjon)
