Ljørdalen

(uttale: Jø'dàrn)

Medium:ljørdalen.mp3

Hvor

Lengst øst i Trysil kommune

Koordinater og kart

Koordinater: 61.38318º N, 12.68320º Ø (Ljørdalen sentrum)

Se på kartet.

Beskrivelse

Ljøradalen... ...dalføret lengst øst i Trysils djupe skoger. Runde, vennlige fjell omkranser elva Ljøra som vi låner fra Sverige i nærmere 5 mil. Ljøra renner inn i Norge ved Linnes (579 moh) og renner ut igjen ved Støa (426 moh). Her er du omgitt av god stillhet; suset i trekronene, fuglesang, bruset fra elva...

Langs elva har ljørdøla funnet sitt levebrød i over 3.000 år. Det er gjort flere funn etter steinalderboplasser i Ljørdalen, og de eldste sporene etter fast jordbruk i Trysil finnes nettopp her.

Hele dalføret ligger i et sandstensbelte og Trysilsandstenen er fylkessten i Hedmark.

Fulufjellet - "grenselandet" mellom Norge og Sverige - vår vennlige villmark. Den høyeste toppen er Slottet, 1044 moh.

Våre skoger innbyr til fine, lærerike turer. Bær, sopp, planter, fiske, jakt - eller bare nyte naturen - valget er ditt!

Vi har flere merkede turstier. Oppgradering av disse pågår som prosjekt under Ljøradalen Grendeutvalg, skilting er planlagt i 2020.

I Ljørdalen bor det ca. 350 personer. Her finner du: Dagligvarebutikk, post i butikk, bensinstasjon, alpinanlegg, kafé.

Avstander: Trysil Innbygd 40 km, Sälen 60 km, Idre 70 km Elverum 100 km, Oslo 240 km.

Historikk

LJØRDALEN En elv og en dal Ljørdalen er både et dalføre og navnet på hovedgrenda som ligger omtrent midt i dette dalføret lengst øst i Trysil. Lengst nord i dalen ligger grenda Skåret med Linnes og lengst i sør ligger Støa. Både Linnes og Støa ligger nær inntil grensen mot Sverige, linna som de gamle ljørdølene sa. I senere tid er begrepet Ljøradalen mer og mer brukt om dalføret. Det kom da Ljøradalen Grendeutvalg (LGU), som kommunens kontaktledd med grendene, ble opprettet i 1995. Dette for at LGU tydelig skulle være organ for hele dalføret. Det er elva som renner gjennom dalføret som har gitt navn til dalen og den første gården fra nyere tid. Elva kommer inn fra Sverige ved Linnes og renner igjen inn i Sverige ved Støa. Den har samme navn, Görälven, på svensk side både i nord og i sør, ca 1,5 mil i begge ender. På den norske siden har den en distanse på noe over 4 mil. Elvens kilde er Östra Lillingen nord for svenske Gördalen. Tilbake i Sverige igjen løper den sammen med Fulan (Fuluälven) ved Fulunäs og sammen danner de Västra Dalälven. Denne forener seg videre med flere elver, blant annet Östra Dalälven, i sitt sør-østlige løp gjennom Dalarna og Gästrikland, til den til slutt som Dalälven renner ut i Bottenviken. Ljørdalen er en vid og åpen u-dal formet av isbreer under nedsmelting etter siste istid. Mot vest ligger skogkledde åser og mot øst Fulufjellet, som utgjør de sørligste røttene av den lange fjellrekken som kalles Kjølen, grensefjellene mellom Norge og Sverige. I Skåret troner fjellet Fregn med Fulufjellmassivet i bakgrunnen. Fulufjellet, med sine mange navn på topper og andre topografiske kjennemerker, løper videre sørover omtrent langs hele dalføret. I sør ligger Faksefjellet som er adskilt fra Fulufjellet ved at Tangådalen skjærer igjennom fjellmassivet. Støa ligger sør for Faksefjell. Ved Søgarn i Støa tverrvender elva i nordlig retning et lite stykke, vender seg så om igjen og glir inn i Sverige mellom fjella, den norske Grundforsgnollen på nordsida og den svenske Støten i sør.

Oldtiden Jorda og steinene forteller Ljørdalen har vært bebodd i lang tid både i kortere og lengre perioder. Veidefolket har etterlatt seg mange tegn på sin tilstedeværelse i yngre steinalder. Så mange at de største forekomstene av steinalderfunn i Trysil er i Ljørdalen. Fra Støa opp til Torgals ligger boplass etter boplass etter elvebredden med konsentrasjoner rundt Bækvang i Ljørdalen og Brovold i Støa. Det er funnet så store mengder av kokstein og kull i jorda at det trolig har vært folk som har vært bofaste der i lengre tidsrom på noen av stedene i steinalderen. Blant pilespissene finner man enda mer interessante gjenstander; redskaper som økser og køller. De mange skiferfunn som er gjort i Ljørdalen viser kontakten med den store skiferindustrien i mellom-Sverige på denne tiden. Blant de mest interessante funnene i Ljørdalen er en celt (en type øks) i bronse som er svært sjelden. Slike gjenstander ble produsert i Mälardalen i Sverige. Dette funnet er gjort ved Bækvang. Ved Brovold i Støa er det gjort særdeles rike funn som kan stamme fra flere tidsepoker. Blant annet et smykke fra merovingertiden som muligens kan være fra en kvinnegrav. Merovingertiden (etter det franske merovingerdynastiet) er et navn norske arkeologer har satt på tiden mellom 570-800 e. Kr. Det er fra slutten av folkevandringstiden i Europa og til begynnelsen av vikingtiden i Norden. Grunnen til at de har satt et eget navn på den perioden, er at det er gjort så mange rike funn av importerte varer, særlig fra de frankiske områdene. Disse funnene er stort sett gjort i langt rikere jordbruksområder enn vårt Trysil. I Sverige kalles denne tiden vendeltid.

Vikingtiden og middelalderen Den første garden – som ble borte igjen I områdene Bækvang, Nymoen, Sandvik har den første garden ligget. Den stammer aller senest fra middelalderen før Svartedauden i 1348-49. Men den kan også stamme tilbake fra slutten av vikingtiden, ca 900 -1000 e.Kr. På Bækvang er det gjort funn av jordbruksredskaper i jern; ljå, saks, munnbitt og øks som arkeologer har datert til vikingtiden. Garden har sannsynligvis blitt forlatt en gang i middelalderen. Slik har det vært et brudd i bosetningen i dalen fra den første garden til den nye garden med navnet Ljørdalen ble bygd to-tre kilometer lenger nord. Det er ikke sikkert at dalen har ligget øde i så lang tid. Som vi kommer tilbake til nedenfor er det to oppsittere i Ljørdalen tidlig på 1500-tallet, det betyr at garden Ljørdalen allerede var delt i to på den tid. Det tyder på at de nye bosetterne i Ljørdalen må ha vært der allerede senest en gang utpå 1400-tallet.

Nyere tid En ny gard blir etablert – en grend vokser fram og hele dalføret blir bebygd Fra sikre historiske kilder vet vi at Ljørdalen er blant de eldste grendene i Trysil. Dette fremgår av Gjengjerden av 1528 (skattemanntall). Da får vi den første fullstendige oversikten over bondesamfunnet i Trysil. Det er fjorten oppsittere, hvorav tilsammen ti i Innbygda og Øverbygda, to i Sætregrenda og to i Ljørdalen. Alle er leilendinger på denne tid. Gardene er etablert flere hundre år før dette, trolig rundt 900-1000 e.Kr. Dette gjelder antagelig også Ljørdalen, selv om den en periode hadde vært en ødegard. Ikke før utpå 1700-tallet ryddes de andre gardene/ grendene i Trysil. De to i Ljørdalen heter Lauritz og Peder Ljørdalen i 1528. Søgarn blir senere kalt Eriks og Nordgarn blir kalt Per-Ols og deretter Torgals. I 1615 har Ljørdalen blitt bondegods, i hvertfall delvis, da en Bjørn som bygsler Prestgarn i Innbygda eier en part i Ljørdalen som sitt odelsgods. Senere har de igjen blitt leilendingsgods under utenbygds eiere for så igjen å bli selveiere tidlig på1700-tallet: Ved skjøte av 1703 blir Eriks bondegods ved at brukeren Erik Persen kjøper eiendommen av Israel Larsen i Tune i Østfold. Ved skjøte av 1706 blir Per-Ols bondegods ved at brukeren Per Olsen kjøper eiendommen av Niels Roll i Christiania. 1600-tallet var en vanskelig tid for tryslingene på grunn av den nære beliggenheten til Sverige. I dette århundret var det stadig tilbakevendende maktkamper og kriger mellom svenskekongen og danskekongen. Folk i Trysil fikk merke dette, som lydrike under danskekongen var Norge et fiendeland til Sverige. Det er mange historier om svenske røverflokker i skogene i Trysil på den tiden. Sannsynligvis var dette soldater på vei til eller fra et tokt, som tok seg til rette med plyndring og brenning. Mot slutten av århundret skjedde de mest dramatiske hendelsene gjennom tidene i Ljørdalen. Det skjedde under «Den skånske krig» som i utgangspunktet var en krig mellom svenskekongen og danskekongen om hegemoniet i Østersjøen. I denne krigen utviklet det seg en egen liten krig som ble kalt Gyldenløvefeiden. Den danske stattholderen i Norge, Ulrik Gyldenløve, besatte Bohuslän for å få dette gamle norske området tilbakeført til Norge (og under den danske kronen). Under Gyldenløvefeiden ble hele befolkningen i Ljørdalen (og i Sætre-grenda) tatt til fange og bortført til Falun. Buskapen ble tatt fra dem. Ljørdølene ble løslatt året etter og fikk vende hjem med fire kyr hver til gardene av den buskapen som var tatt fra dem. Like etter at de kom hjem, kom en ny røverbande og tok fra dem de kyrne de hadde fått lov til å ta med seg hjem. Nå hadde de ikke noe å leve av, og de måtte søke tilflukt i Innbygda hvor de ble værende i fire år. Da freden kom («Freden i Lund» 1679) kunne de vende hjem til Ljørdalen som da hadde vært folketom i fem år. Historien ble fortalt av Per Olsen Ljørdalen under grenseforhør i 1741. Han hadde selv hørt den fortalt av sin far som var med da dette hendte. Det bekreftes også av tingbøkene fra 1675 som sier at befolkningen i Ljørdalen var tatt til fange av svenskene og at gardene var ruinert, og av tingbøkene 1678 og 1679 at gardene lå øde. Etter at Ljørdalsgardene ble bondegods helt i begynnelsen av 1700-tallet vokste det fram en grend ved fradelinger fra de to gamle gardene Ljørdalen søndre og nordre. Utover på 1700-tallet skjedde det ytterligere en ekspansjon ved at dalføret sørover og nordover ble bebygd. Som for Ljørdalen, er det bare de første gårdene i Støa og Skåret som omtales her. Støa ble på første halvdel av 1700-tallet bebygd av de to naboguttene Bjørn Eriksen fra Eriks og Jon (Jo) Pedersen fra Per-Ols. Bjørn bygde Søgarn og Jo bygde Nordgarn i Støa. Disse guttene var gode venner og holdt sammen i tykt og tynt gjennom hele livet. Bjørn bar sitt navn med rette, for han var en av de største bjønnjegerne i Trysil, minst 24 skal han ha skutt. Gårdene var bygslet fra deres barndomshjem Eriks og Per-Ols. Ved tinglysning av bygselsbrevene la fogden Jens Juell inn en protest. Han mente at grunnen lå så langt unna gardene i Ljordalen at den måtte anses å være kongeallmenning som brukerne ikke kunne skalte og valte med som det var gjort. Protesten førte ikke fram i Støa. I begynnelsen ble denne nye bebyggelsen kalt Ny-Lørdalen inntil ljørdølenes gamle navn Støa ble tatt i bruk på den lille grenda som vokste fram sør i dalen. I gammel tid ble området kalt Flerstøa, og var en båtstø der de gamle ljørdølene la igjen båtene sine for å gå videre til Flersjøen som de anså for å være deres fiskevann. Det samme syntes folk på svensk side, og det fortelles om krangel og kiv om fiskeretten. Skåret, som tidligere ble kalt Nordre Lørdalen, ble bebygd av folk fra Innbygda på siste halvdel av 1700-tallet. Det starter med at eierne av Vestre Lunde utsteder en bygsel til Ole Eriksen fra Eriks i Ljørdalen i 1741. Den ble det ikke noe av, for her kommer fogden Jens Juell på nytt inn med påstander om at grunnen i Skåret er kongeallmenning. Senere utsteder fogden selv en bygselskontrakt til Otter Olsen Hammersgården (Gjermundshaugen) i 1745. Garden blir delt i 1768 mellom hans sønner Halvor (Søgarn) og Otter (Jons). Engang før 1800 kom Ole Halvorsen Prestgarden (Klokker-Ole) fra Innbygda og bygde Otters. Han var gift med Marte Ottersdatter på Jons. Linnes var opprinnelig en seter under Skåret, og en del av bygselsstrekningen som Otter Olsen fikk i 1745. Ved delinga i 1768 fulgte setra Søgarn, men gikk like etter over til Otter Olsens datter Gullaug og hennes mann Knut Knutsen. Flere steder i Trysilboka er det kommentarer om fogd Juells nidkjærhet i sin embetsførsel. Under skogdelingsforretningen i 1786 (se nedenfor) sa et vitne at han mintes at han engang hadde vært på tinget og hørt på en disputt mellom lensmannen i Trysil og fogden -”han (fogden) som bygslet ned mange nybrottsmenn på ei kongeallmenning han påstod det var i Trysil”. Utsagnet stemmer godt på situasjonen i Skåret og blir også nevnt under andre garder/ grender som ryddes på 1700-tallet.

Gardene og skogene Når det gjelder eiendomsforholdene i Trysil i gammel tid må vi skille mellom eiendomsretten til gardene (jordeiendom og en del av bruksskogen som hørte til) og eiendomsretten til de store skogene, da de fulgte ulike utviklingsløp. Utviklingen er utførlig beskrevet i Trysilboka bind 4, første halvbind. Som de fleste steder i landet var kirken i katolsk tid en stor eiendomsbesitter utover middelalderen også i Trysil. Etter reformasjonen i 1537 ble det meste av dette kirkegodset lagt under kronen. Kongen trengte penger utover 1600-tallet, dels for å fylle en bunnskrapt statskasse og dels for å finansiere nye kriger mot Sverige. Mye av krongodset var allerede belånt og pantsatt og panthaverne var som regel høyere offiserer og embetsfolk (de danske fogdene «danskefuten»). Fredrik III besluttet at mye av krongodset skulle selges, og de nye eierne ble som regel de nevnte panthaverne. Slik kom størsteparten av gardene i Trysil på utenbygds rikfolks hender. I Trysilboka bind 4, første halvbind s.74 står det en oversikt over hvem disse var. Etter en tid solgte arvingene etter disse eierne mesteparten av gardene til brukerne (leilendingene). De store skogene hadde lenge stått urørte i Trysil. For de gamle tryslingene var disse områdene et sted for jakt, fangst og fiske, som var en del av deres næringsgrunnlag. Som følge av liberalisering av handelen på 1700-tallet oppstår det en ny samfunnsklasse i landet – handelsborgerskapet – som slår seg stort opp med handelshus. Da blir også trelasthandelen med utlandet en særdeles lønnsom virksomhet for folk med kapital. I Trysil ble denne utviklingen liggende litt etter resten av landet, da våre vassdrag går inn i Sverige lenge før de når noen kyster, men det ble også gjort noen forsøk med skogsdrift her. Nå interesserte noen av de tidligere utenbygds eierne seg på nytt for Trysil, men denne gang gjaldt det skogen. Dette skjedde samtidig med at de store nødsårene inntraff i 1740-42. Trysil ble ikke så hardt rammet av hungeren som de omliggende bygdene på både norsk og svensk side. Forklaringen på dette var at tryslingene fikk tilgang på penger fra de utenbygds rikfolkene for å drive skogen og slik fikk de mulighet til å skaffe seg matkorn. På grunn av vanskelighetene med å få ut tømmeret, kom mange av bøndene igjen i et avhengighetsforhold til de tidligere utenbygds eierne, og særlig i Innbygda ble mange bønder atter igjen leilendinger på gardene sine. Ljørdalen gikk i stor grad fri fra denne utviklingen. Bortsett fra en del av Per-Ols, som ble solgt frivillig, gikk ikke Ljørdalen tilbake som leilendingsgods etter 1706. Da interessen for storskogen kom opp, ble flere muligheter for å få fram tømmer undersøkt, som å frakte det fra Trysilelvvassdraget til Glomma og ved forhandlinger med svenskekongen om å benytte Klaraelven for fløting. Problemet var at skogen i Trysil var uskiftet og eiendomsforholdene uklare. Det ble framsatt påstander om at skogen var kongealmenning. Trysils prest Axel Christian Smith protesterte kraftig på dette og det endte med at det offentlige frafalt sine krav på skogen. Nå var det fastsatt at tryslingene eide skogen og det førte fram til det store skogskiftet i Trysil i 1786 som Smith gikk i bresjen for. Hans motiv for skogdelingen var at skogen da ble bedre vernet mot vanskjøtsel. Skogene i Trysil ble fordelt mellom alle gardene. Den 10. august 1786 ble tinget satt på Sørhus, og det var en stor dag i Trysilbygda. I Ljørdalen ble som nevnt Per-Ols sammen med det meste av skogen solgt ganske kort tid etter at de hadde blitt eiere av skogen. I motsetning til i Innbygda, der mye av skogen ble tvangsinndrevet, skjedde salgene frivillig i Ljørdalen. Skogen her ble solgt til svenske skogsbolag som de ikke stod i noe avhengighetsforhold til. Det fortelles om et møte mellom Per Olsa og Eriks-Jo like etter at førstnevnte hadde solgt skogen sin. Per Olsa skal ha sagt: «Ja no er je itte ring der je sitt. Res du óg Jo og selj, og slit itte med fattigdommen». Men Jo svarte: «Det får full helst varra det. Skogen har itte vurri attfyrry meg før og blir det full itte heretter hell. Har de are råd tel å kjøpe skoga, så har full je råd tel å beholde dem.» Jo Eriks interesse av å bevare garden og skogen sin var avgjørende for at flere garder i Ljørdalen fortsatt har en del skog ved at de har blitt utskilt fra Eriks som arv. Men to generasjoner senere solgte Jo’s sønnesønn Ola resten av Eriks med skog til Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolag. Nye tider – nye næringer De svenske skogsbolagene etablerte seg for fullt i Ljørdalen. «Bergslaget» på Eriks som ble bestyrerbolig. Adolfsnes i Ljørdalen ble bygd som bestyrerbolig til Dalabolaget og Gustavsberg i Støa ble bygd som bestyrerbolig for Mölnbacka – Dalabolaget. I 1930 kjøpte Statens Skoger ut Mölnbacka-Dalabolaget, og i 1978 skjedde det samme med «Bergslaget». Statens skoger, senere Statskog ble således eier av 85 % av skogene i Ljøradalen. Det ble ikke drevet tømmer fra Ljørdalsskogene før det i 1837 ble tatt ut 10 tylfter fra bolagsskogene. Et stort problem var at det ikke ble kjøpt tømmer fra Dalälven så høyt oppe i vassdraget. Da ble det igangsatt et arbeid med Støa kanal som kunne føre tømmeret over fra Ljøravassdraget til Trysilelvvassdraget. Anlegget stod ferdig i 1859, og den samme høsten begynte de «å sprette høl» i storskoga i Ljørdalen som Torgal Opseth på Brovold sa. Skogen ble en viktig og stor arbeidsplass i Ljørdalen, og den førte med seg tilflytting til dalføret. I Ljørdalen var det også store skogkonflikter på 1930-tallet, men etter at det ble ordnede forhold rundt lønns- og arbeidsvilkår ble skogen en trygg arbeidsplass. Grenda blomstret med stor aktivitet og på skolene var det mange elever. I 1954 ble skolene i Skåret og Støa lagt ned og elevene flyttet til Ljørdalen. I 2010 ble også skolen og barnehagen i Ljørdalen nedlagt. I skogen tok etter hvert skogsmaskinene over, den manuelle skogsarbeider ble mer og mer overflødig utover 1980-tallet. I 2012 ble Fulufjellet vernet og etablert som Fulufjellet nasjonalpark. Den svenske delen av Fulufjellet var allerede godt etablert som nasjonalpark. En avgrenset del er ikke omfattet av verneområdet, da det allerede var etablert som skianlegg siden tidlig på 70-tallet. Ljørdalen har Coop Marked m/post i butikk, Ljørdalen Bensinstasjon og Hjørnet kafé. Fulufjellet Alpinanlegg, Støa kanal (Støa) og Villa Fregn (Skåret) er også verdt et besøk.

Turid Østby Vibe Kilde: Trysilboka bind 1,2,4 første halvbind og 5.