Minnesmerke Gurine Halvorsdatter

(uttale: )

Hvor

I Ryskberget, nordøst for Østby, nord for Ljørdalsvegen, vest for Ryskdalen hytteområde

Koordinater og kart

Koordinater: 61.32499º N, 12.59827º Ø (WGS84)

Se på kartet.

Beskrivelse

Minnesten reist i 1965.

Historikk

Gurine var født i 1881 og var gjeter i Bjørkholla. Den 5. juli 1894 ble hun drept under gjeting av Martin Edvardsen Finstad, kalt Finsen (1872-1896) Hun var "uekte født", datter av Syver Syversen Heggfallet, men i kirkeboka oppgis faren å være Halvor Embretsen Kolos, derfor Halvorsdatter.

Det er mer å lese om dette i heftet "Kultur og natur i Østre Trysil" av Tove Lans Pedersen og i Årbok for Trysil 1985

Søre Trysil Historielag skriver:

Et mørkt kapittel fra 1894: Drapet på 13 år gamle Gurine Halvorsdatter 📰 Etter "Oplandenes Avis" oppsummeres hva som kom frem i saken mot Martin Edvardsen Finstad. Onsdag 4. juli gikk han ut fra Kvanbæksæteren hvor han var i tjeneste for å gå på arbeid, men tankene hans dreide seg i stedet mot å ta sitt eget liv. Han fryktet straff for å ha uteblitt fra et lodtrekkningsmøte ( militært sesjonsmøte der unge menn trakk lodd om de måtte i tjeneste), for å ha gjort for lite arbeid, og han var redd sin husbond. Han trodde også at folk hadde mer å kritisere ham for enn andre. Han gikk inn i skogen og forsøkte å henge seg i en gren, men mislyktes. Senere snakket han med en fisker han møtte, og prøvde deretter å drukne seg i en kulp, men vannet var for grunt. Han gikk så hjem. Rundt klokken 10–11 på kvelden banket han på hos tjenestepikene, men de ville ikke åpne. Han gikk da til sitt eget rom og la seg i sengen med de våte klærne på. Han sovnet og drømte at en svart hund kom opp i senga. Da han våknet ved soloppgang, tok han geværet sitt og noen patroner og gikk ut i skogen med hensikt om å skyte seg. Mellom klokken 9 og 10 møtte han gjeterjenta Gurine Halvorsdatter ved Bjørkholla. Hun satt og laget næverskrukker. Han lånte henne kniven sin, da hennes var sløv. De snakket litt. Så fikk han tilbake kniven sin og gikk videre. Etter å ha gått et stykke østover i skogen, la han seg ned for å hvile og tørke klærne sine. Etter en stund hørte han et «bump». Da han reiste seg, så han at Gurine satt på en stein omtrent fem alen fra ham. De hilste igjen, og han satte seg nær henne. Han forklarte at han da fikk tanken om å skyte henne først, og så seg selv. Han ønsket at et menneske skulle dø sammen med ham, og trodde det ville gjøre det lettere for ham å fullføre selvdrapet. Han la geværløpet i venstre arm og holdt høyre hånd på kolben og avtrekkeren. Løpet var rettet mot hodet hennes, med hensikt om å treffe henne i nakken. Mens han satt slik, fikk han en tanke om at han ikke burde skyte henne – hun hadde jo ikke gjort ham noe ondt. Han ville derfor slippe ned hanen og avbryte. Men han husket ikke å ta geværet ut av skuddstilling før han slapp hanen, og da gikk skuddet av. Han trodde han hadde kommet til å klemme på avtrekkeren først. Så snart skuddet var gått, løp han, men så at hun fortsatt satt på steinen. Etter å ha løpt omtrent 100 alen, kom han tilbake og fant henne liggende på steinen. Hun lå på ryggen med utstrakte armer. Han så ingen livstegn, men så at hun var blodig i hodet. Han tok fra henne næverkonten for å redde den fra å bli blodig. Han løftet henne og fikk blod på hånden, benet og kneet. Han satte henne opp på steinen for å undersøke hodet hennes, og la henne deretter ned igjen, men i en annen stilling. Da så han at brystet hennes hevet seg noen ganger, og hørte to eller tre lyder – ikke som et menneske, men som et dyr i dødskamp. Han vurderte da å skyte seg selv ved siden av henne. Hun lå med hodet utover steinen, så han flyttet på henne igjen. Mens han gjorde dette, hadde han lagt fra seg geværet. Nå tok han det opp igjen, satte inn en ny patron, spente hanen og tok en grankvist som han planla å bruke til å trykke av med. Han satte løpet mot strupen, men mistet motet da han så blodet. Han la fra seg geværet, løftet liket og ville bære det til Bjørkholla, men ga opp i frykt for å bli mistenkt. Han la henne ned ved siden av steinen og dekket ansiktet hennes med et tørkle for å beskytte henne mot fluene. Han benektet bestemt å ha voldtatt henne eller forsøkt på det. På steinen fant man blod og hår fra jenta. Han kunne ikke forklare dette. I myren ved steinen var det dype avtrykk etter at hun hadde ligget der, noe som tydet på at kroppen hadde ligget lenge eller hatt noe tungt over seg. Martin sa hun bare hadde ligget der kort tid. På spørsmål om avtrykket forklarte han at det hadde ligget en kattunge ved henne på steinen. Senere samme dag forsøkte han igjen å skyte seg selv, men mistet motet da han tenkte på Gurine. Han var også redd for hvordan folk ville reagere hvis de fant ham død sammen med henne. Han forlot stedet og tenkte først å melde seg, men ga opp. Han vandret mot vest og stjal mat fra et lass langs veien. Han holdt seg skjult da lensmannen og en annen kom kjørende. Han syntes det var uhyggelig i skogen, særlig om natten. Natten til søndag, da han lå i en tømmerkoie, syntes han å høre lyder. Han ropte og skjøt et skudd for å tilkalle folk. I koia skrev han på en treflis: «Jeg har bandet altfor mye. Derfor har Gud latt Satan få meg, og gid jeg hadde vært som barn og ligget på mors fang. Gud bevare alle, så de ikke gjør det samme som jeg. Og gid jeg var død.» Han plasserte denne under taket, slik at den kunne bli funnet. Natten til mandag forlot han skogen og gikk til Martin Knætsvingen, som han ba melde ham til lensmannen. Da det kom mange folk dit, flyktet han igjen og gjemte seg. Han så at folk lette etter ham, men holdt seg skjult. Til slutt la han seg ved landeveien og ble funnet av to menn som grep ham. Han forklarte i avhør at det folk kritiserte ham for var at han var mer usømmelig, rå og hevngjerrig enn andre, og bannet og snakket uanstendig om kvinner. Fredag ble vitneførselen avsluttet. Lørdag ble sakkyndige avhørt. Etter at to leger hadde vitnet, en av de var Mæjlænder ( lege i Trysil fra 1896-1921), innrømmet Martin at han hadde hatt seksuell omgang med Gurine etter hennes død, men ville ikke si hva det bestod i. Skyte-forsøk med geværet viste at skuddet måtte ha blitt avfyrt fra mellom 0,5 og 3 meter. Forkleet Gurine hadde på seg viste mange kruttmerker som stemte med skudd fra én meters avstand. Ved kortere avstand tok forkleet fyr. Lenger enn 3 meter ga ingen kruttmerker. Martin brast gjentatte ganger i gråt under disse forsøkene, og ba tilskuerne om å bli fjernet. Senere ble han mer rolig, men hans forklaringer virket ikke preget av ekte anger. Den tiltalte fikk av vitnene svært ugunstige vurderinger. Faren hans hadde for en tid tilbake reist til Amerika, hvor han nå var død. Det hadde vært et brutalt og fælt menneske. Den tiltaltes bestefar hadde hengte seg for ca. 10–12 år siden. Flere vitner beskrev at han tidligere hadde vært uanstendig mot småjenter. Om Gurine ble det sagt at hun var glad, frisk og ordentlig. Natten før drapet hadde hun drømt at en stor bjørn skulle ta henne. Statsadvokaten, med rettens samtykke, utvidet tiltalen til å også gjelde mishandling av lik. Han gikk gjennom Martins forklaringer og mente at det ikke kunne være snakk om uaktsomhet, men at det var gjort med vilje. Han la vekt på tiltaltes råhet og seksuelle motiv. Forsvareren, overrettssakfører Bull-Heyerdahl, mente at Martin ikke kunne dømmes for overlagt mord, men kanskje for drap med hensikt. Han argumenterte med at det lå et mørke over saken, og at Martin kunne ha handlet i sanselig forvirring. Han viste til Martins vanskelige barndom og mente det ikke var typisk for en morder å legge liket pent ned og dekke det med et skjerf. Lagmannen holdt en lang og grundig rettslig veiledning og understreket sakens alvor og det store ansvaret lagretten hadde. Etter nesten to timers rådslagning erklærte lagretten Martin Edvardsen Finstad skyldig i overlagt drap og mishandling av lik. Retten dømte ham til livsvarig straffarbeid og 1000 kroner i saksomkostninger. Martin Edvardsen Finstad, født 11. februar 1872, døde i fangenskap på Akershus festning 12. november 1896. Det finnes en minnesten i Ryskberget etter Gurine Halvorsdatter.

Bilde

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Reg Vidar Storbæk

Foto hentet fra Årbok for Trysil 1985.