Forskjell mellom versjoner av «Pallikkarøsa»
| (3 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
(uttale: 'pallikarøsa) | (uttale: 'pallikarøsa) | ||
| − | [[File: | + | [[File:Pallikarøysa.mp3]] |
==Hvor== | ==Hvor== | ||
| − | Grenserøys nr. 115 | + | Grenserøys nr. 115 sydvest for [[Rundflosetra]]. |
==Koordinater og kart== | ==Koordinater og kart== | ||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
==Beskrivelse== | ==Beskrivelse== | ||
| + | Gulmalt grenserøys. | ||
==Historikk== | ==Historikk== | ||
| + | Allerede under kong Olav den hellige i 1020-årene ble sørgrensen av Norge etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen. Disse grensene ble stående til henholdsvis 1658 og 1645. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, samt bygdene Idre og Särna, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde av 26. februar 1658. | ||
| + | |||
| + | 2. august 1738 startet grenseoppgangen fra Hisøya i Nordre Kornsjø på grensen mellom Bohuslän og Dalsland på svensk side. På de strekningene hvor begge parter var enige, ble det bygget grenserøyser, mens der hvor det var uenighet ble de ulike oppfatningene protokollert. Fra Nordre Kornsjø til Idre og Särna gikk grenseoppgangen greit, og fulgte i hovedsak de gamle etablerte lensgrensene som i hovedsak var basert på skattlegging, og dels på kirketilhørighet. Nord for Idre gikk grensen i følge gammel skikk langs Kjølen, det vil si langs vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen, men hva dette innebar i praksis på det enkelte stedet hadde aldri blitt definert. Som et del av kompromisset om Idre og Särna, sa Sverige fra seg alle krav på Kautokeino, Karasjok og områdene nord for Tanaelva og østover til Varangerfjorden, slik at Tanaelva ble grenseelv. Dette til tross for at disse områdene hadde vært under svensk jurisdiksjon. | ||
| + | |||
| + | Grensetraktaten av 1751 også kalt Strømstadtraktaten, inngått mellom Danmark-Norge og Sverige fastla riksgrensen mellom Norge og Sverige (med Finland) fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark. I og med denne traktaten ble det fastslått hvordan Norge og Sverige skulle fordele det omstridte samiskbosatte området fra Femunden og nordover. | ||
| + | |||
| + | Også grensemerkingen fra årene 1752 til 1766 er grensens hovedrøyser og er avmerket på kart som Rr og løpenummeret. I forbindelse med et grenseoversyn i 1929-1939 ble grensen komplettert med et stort antall nye røyser. Disse fikk en ny betegnelse, slik at de nye røysene etter eksempelvis Rr 234 er betegnet som Rr 234 A, den neste Rr 234 B, og så videre fram til neste hovedrøys Rr 235. | ||
| + | |||
| + | Den svenske regjeringen ga i 2020 det svenske kartverket Lantmäteriet i oppdrag å undersøke riksgrensen mellom Sverige og Norge på nytt. Grenseundersøkelsen startet i sommeren 2020 og er ventet å være ferdig i 2024. Arbeidet skal gjøres mellom Sverige og Norge fra Iddefjorden i sør til Treriksrøysa nord, der grensene mellom Sverige, Norge og Finland møtes. | ||
==Bilde== | ==Bilde== | ||
Nåværende revisjon fra 16. mar. 2021 kl. 16:46
(uttale: 'pallikarøsa)
Hvor
Grenserøys nr. 115 sydvest for Rundflosetra.
Koordinater og kart
Koordinater: 61.04947º N, 12.53814º Ø (WGS84)
Se på kartet.
Beskrivelse
Gulmalt grenserøys.
Historikk
Allerede under kong Olav den hellige i 1020-årene ble sørgrensen av Norge etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen. Disse grensene ble stående til henholdsvis 1658 og 1645. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, samt bygdene Idre og Särna, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde av 26. februar 1658.
2. august 1738 startet grenseoppgangen fra Hisøya i Nordre Kornsjø på grensen mellom Bohuslän og Dalsland på svensk side. På de strekningene hvor begge parter var enige, ble det bygget grenserøyser, mens der hvor det var uenighet ble de ulike oppfatningene protokollert. Fra Nordre Kornsjø til Idre og Särna gikk grenseoppgangen greit, og fulgte i hovedsak de gamle etablerte lensgrensene som i hovedsak var basert på skattlegging, og dels på kirketilhørighet. Nord for Idre gikk grensen i følge gammel skikk langs Kjølen, det vil si langs vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen, men hva dette innebar i praksis på det enkelte stedet hadde aldri blitt definert. Som et del av kompromisset om Idre og Särna, sa Sverige fra seg alle krav på Kautokeino, Karasjok og områdene nord for Tanaelva og østover til Varangerfjorden, slik at Tanaelva ble grenseelv. Dette til tross for at disse områdene hadde vært under svensk jurisdiksjon.
Grensetraktaten av 1751 også kalt Strømstadtraktaten, inngått mellom Danmark-Norge og Sverige fastla riksgrensen mellom Norge og Sverige (med Finland) fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark. I og med denne traktaten ble det fastslått hvordan Norge og Sverige skulle fordele det omstridte samiskbosatte området fra Femunden og nordover.
Også grensemerkingen fra årene 1752 til 1766 er grensens hovedrøyser og er avmerket på kart som Rr og løpenummeret. I forbindelse med et grenseoversyn i 1929-1939 ble grensen komplettert med et stort antall nye røyser. Disse fikk en ny betegnelse, slik at de nye røysene etter eksempelvis Rr 234 er betegnet som Rr 234 A, den neste Rr 234 B, og så videre fram til neste hovedrøys Rr 235.
Den svenske regjeringen ga i 2020 det svenske kartverket Lantmäteriet i oppdrag å undersøke riksgrensen mellom Sverige og Norge på nytt. Grenseundersøkelsen startet i sommeren 2020 og er ventet å være ferdig i 2024. Arbeidet skal gjøres mellom Sverige og Norge fra Iddefjorden i sør til Treriksrøysa nord, der grensene mellom Sverige, Norge og Finland møtes.
Bilde
(Trykk på bildet for å se større versjon)
OM/TVG
