Kjellmyrkoia

(uttale:kjellmyr'koja )

Hvor

På østsiden av Olbekken, som renner fra Villrokjølen og ender i Flena nord for Nørdstenget i Flendalen. Koia sto i tett granskog nedenfor Kjellmyrkanken.

Koordinater og kart

Koordinater: 61.53233º N, 12.22901º Ø (WGS84)

Se på kartet.

Beskrivelse

En gammel koietomt.

Denne koia ble trolig tømret opp om lag samtidig med Krimelby,- mellom 1920 og 1930. Koia var ei vanlig laftekoie med jordgulv, og en tilsvarende stall sto her også. Koia ble nok tømret for å brukes som husvære under skogsdrift.

Sina Holmseth bodde her fra 1929 til 1942, med geitene sine.

Historikk

Ingrid Eide (født Bryn) skrev dette om Sina - et menneske hun møtte.. "Da jeg tok på meg å skrive om dette emnet visste jeg med en gang hvem jeg ville skrive om, - nemlig a Sina. For oss i Flendalen var det bare ei Sina. Hun var født på Rømoen (Rømoen Vestre - Engerneset) den 10.10.1889. Foreldrene var Jo Olsen Rømoen g.m. Siri Ingebretsdatter Husfloen. Familien flyttet senere til Rønes, og tok så dette navnet. Barndommen til Sina vet jeg lite om. Men jeg har i eie noe forunderlig: Nemlig en karakterbog for Sina Johnsdatter Rønes elev af Trysil Folkeskole. Den er fra klasse 2 (altså storskola) fra 1901-1905. Læreren har ikke skrevet sitt navn i boka, men det er gitt karakterer hele ti ganger i året, og foreldrene har hver gang skrevet under. For det meste er det faren som skriver, men på nov. i 1903 har sannelig mor skrevet navnet sitt to ganger også. Og her kaller hun seg Sigri. Har hun pyntet opp navnet sitt tro? I bygdebøkene står det Siri. Det samme hette hennes mor også forresten. Skriften er sirlig, nett og fin. Det snakkes enda om at hun var usedvanlig god til å tegne. Sina hadde gode evner og fine karakterer. Siste året har hun 10 strake 1-ere i tegning, ifølge bogen betegner 1 udmerket godt. Hadde nok arvet morens talent.

Sina vokste opp til ei slank, blid og fin ungjente. Hun fant også kjærligheten og giftet seg 25 år gammel med Oskar Holmseth. Men lykken varte ikke lenge for Sina. 3 år senere mens hun venter deres første barn, drukner Oskar på Sennsjøen. Sammen med en kamerat drev han på med å "døve" lake på isen på Trysilelva ved Sennsjøvika. Det var en mye brukt fiskemåte, men denne gangen gikk det ille. De gikk på skøyter og gikk gjennom isen. Kameraten berget seg, men Oskars liv kunne ikke reddes.

Fødselen gikk ikke bra for henne og hun mistet barnet, ei lita jente. Etter dette skjedde det noe med Sina. Hun hadde et vart og fint sinn, og nå vart det for vanskelig for henne. Hun søkte ensomheten - såg ut som om hun ikke ønsket å bo sammen med andre.

Hun kom til Flendalen noen år senere. En av grunnene var kanskje at der hadde hun to søsken. Oline på Høgland, og Elling - skiløperen Elling Rønes på Rundhøa. Hun fikk med seg noen geiter, og hadde senere med seg slike til høgt oppi alderdommen. De ga hun all si omsorg og kjærlighet. De erstattet nok den familien hun mistet.

Hun bodde i Kjellmykoia det første jeg minnes. Den låg ensomt til ved en liten rislebekk under Gnollkanten, med høg granskog i kring. Det Sina åtte av jordisk gods fantes her i koia, og det var ikke mye. Husker en sommer vi besøkte henne, hun drev å ystet av geitene i et vaskefat på grisomn midt på jordgulvet.

De 3-4 geitene hadde hun i stallen i koiene der hun bodde. Sina bodde i gamle tømmerkoier som ikke lenger var i bruk, og veden rasket hun selv i skogen. Hun levde sikkert ned mot eksistensgrunnlaget tross av at folk i grenda ofte stakk til henne både mat og klede. Men det hjelpte ikke så mye da hun delte det hun fikk med geitene. Et sengeteppe som bestemor sydde til henne, så vi senere hengende i døra til stallen bl.a.

En vinter skulle virkelig Sina bort noen måneder, og vi skulle imens ha geitene hennes. Vel heime igjen ser vi en dag hun kommer stabbende på ski - skal høre hvordan geitene har det. Da mor fortalte at Lurva var død, brast hun i gråt.

Kjellmyrkoia var et dårlig husvære. Etter noen år flytter flendølene koia til et mer "sentralt" sted, på et enge ved Flena, framved stien mellom Hollsætra og Elgshøa - Sinai. Det var så pent her, og hun fikk likere husvære med golv bl.a. Dessuten gikk det litt trafikk forbi, det var flere som kunne stikke innom, og det vart lettere for Sina med ei skiløype som var oppe det meste av vinteren."

Ingebjørg Øverbekk husket også Sina, - hun skrev i "Slekta Vår" fra 1992: " Når vi gjette Synnapå og kom helt ned på Villrokjølen, gikk vi gjetera mang en gang fra buskapene og gikk på besøk til Sina Holmseth som bodde i ei koie sør for Villrokjølen sammen med geitene sine. Vi hadde vel ikke lov til dette, men det var så fristende at vi greide ikke å la være. Hos Sina ble vi traktert med geitmyssmør skjært i firkantede biter og med farin på. Det var utrulig godt. Den 11. september var vi gjetera på et slikt besøk hos Sina. Mens vi satt og spiste myssmør med sukker på, fortalte Sina at den dagen var det Bessmors gebursdag. Bessmor var gudmor til Sina, og Sina lette blant noen papirer hun hadde om hun kunne finne et gratulasjonskort til Bessmor. Men Sina fant ikke noe kort, og vi måtte love helt sikkert å hilse Bessmor fra Sina."

Historien om Sina fortsetter ved Sinai, for Kjellmyrkoia flyttes dit i 1942.

Bilde

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Sina og Oskar Holmseth på bryllupsdagen i 1914.

Reg: Astrid Gløtheim Enger