Forskjell mellom versjoner av «Prinskoia»

Fra Trysilnavn
Hopp til navigering Hopp til søk
 
(5 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 15: Linje 15:
  
 
==Historikk==
 
==Historikk==
 +
Prinskoia med omkringliggende skog eies i dag (2020) av Runa Elisabeth Skyrud. Runa Elisabeth har velvillig delt nedenstående fortelling om den tyske prinsen og bjørnejakten i S. Trysil. Holmroff Nordgaard som er nevnt i artikkelen om bjørnen og prinsen, er Runa Elisabeths morfar.
  
 
==Bjørnen og prinsen==
 
==Bjørnen og prinsen==
´Bjørnen og prinsen´
 
  
Av Runa Elisabeth Skyrud  
+
Bjørnen og prinsen
 +
 
 +
''Av Runa Elisabeth Skyrud''
  
 
Trysil har fostret mange gode og allsidige jegere. Flere av datidens storjegere spilte sentrale roller i den legendariske bjørnejakta i 1887, der også en prins deltok.
 
Trysil har fostret mange gode og allsidige jegere. Flere av datidens storjegere spilte sentrale roller i den legendariske bjørnejakta i 1887, der også en prins deltok.
Mot slutten av den lovlige jakttida i 1886 pakket storjegerne Jens Jensen Kilden og Johan Rønningen fra Østby matsekkene sine for å bli med Per og Martin i nabobygda Galåsen på elgjakt. Under jakta fikk de høre om bjørnespor ved Grønengen fra Ola Storbrenna, og elgjakt ble brått til bjørnesporing for Jens og Johan med de gode dyrehundene. Etter hvert ble jegerne enige om å «kvarve inn» (ringe inn) bjørnen i Søndre Langtjernaasen, der den hadde gått i hi for vinteren. Det ble så kunngjort fredlysning for jakt på ekstrating i Elverum. Deleierne engasjerte et par karer til å patruljere kvarvet en gang om dagen, så de skulle være sikre på at bjørnen var der. Senere kom det bud om at en annen bjørn hadde gått inn i kvarvet, og de fant ut at de skulle avertere kvarvet til salgs. Hvis det bare var en bjørn skulle prisen være 500 kroner. Hvis det var to skulle det være noe mer. Det begynte å bli lite bjørn på den tiden, så et slikt bjørn-kvarv var ikke dagligdags.  
+
Mot slutten av den lovlige jakttida i 1886 pakket storjegerne Jens Jensen Kilden og Johan Rønningen fra Østby matsekkene sine for å bli med Per og Martin i nabobygda Galåsen på elgjakt. Under jakta fikk de høre om bjørnespor ved [[Grønengen]] fra Ola [[Storbrenna]], og elgjakt ble brått til bjørnesporing for Jens og Johan med de gode dyrehundene. Etter hvert ble jegerne enige om å «kvarve inn» (ringe inn) bjørnen i Søndre Langtjernaasen, der den hadde gått i hi for vinteren. Det ble så kunngjort fredlysning for jakt på ekstrating i Elverum. Deleierne engasjerte et par karer til å patruljere kvarvet en gang om dagen, så de skulle være sikre på at bjørnen var der. Senere kom det bud om at en annen bjørn hadde gått inn i kvarvet, og de fant ut at de skulle avertere kvarvet til salgs. Hvis det bare var en bjørn skulle prisen være 500 kroner. Hvis det var to skulle det være noe mer. Det begynte å bli lite bjørn på den tiden, så et slikt bjørn-kvarv var ikke dagligdags.  
 
Kvarvet ble kjøpt uten pruting av en Tandberg fra Hønefoss, og deretter formidlet til en tysk prins. Vårvinteren 1887 kom prinsen kjørende til Plassen med sine oppassere, ridehester, kokker, tolk og selvsagt tyske våpen. Med var også Tandberg og hans bjørnehunder. Om hvem prinsen var, spriker forklaringene. Noen mener at han var selveste prins Wilhelm, senere Keiser Wilhelm 2, andre at han var en småprins.  
 
Kvarvet ble kjøpt uten pruting av en Tandberg fra Hønefoss, og deretter formidlet til en tysk prins. Vårvinteren 1887 kom prinsen kjørende til Plassen med sine oppassere, ridehester, kokker, tolk og selvsagt tyske våpen. Med var også Tandberg og hans bjørnehunder. Om hvem prinsen var, spriker forklaringene. Noen mener at han var selveste prins Wilhelm, senere Keiser Wilhelm 2, andre at han var en småprins.  
 
Det var mange med på jakta, det var ikke hver dag en vanlig trysling kunne få oppleve både en prins og en bjørn. Prinsen skulle kjøre med hest så langt det gikk, deretter ri fram til hiet. Nordmennene skulle gå på ski. Men hesten ble snart sittende fast i den dype snøen, og prinsen måtte låne seg et par ski. Prinsen hadde aldri gått på ski før, så det gikk ikke fort. Resten av følget glemte regelen om at ingen skulle ta jaktæren fra prinsen, og forsvant i forvegen innover mot hiet.
 
Det var mange med på jakta, det var ikke hver dag en vanlig trysling kunne få oppleve både en prins og en bjørn. Prinsen skulle kjøre med hest så langt det gikk, deretter ri fram til hiet. Nordmennene skulle gå på ski. Men hesten ble snart sittende fast i den dype snøen, og prinsen måtte låne seg et par ski. Prinsen hadde aldri gått på ski før, så det gikk ikke fort. Resten av følget glemte regelen om at ingen skulle ta jaktæren fra prinsen, og forsvant i forvegen innover mot hiet.
Linje 32: Linje 34:
 
Epilog: Skogeier Holmroff Nordgaard og pensjonert skogvokter Ole Aasen fra Långflon møttes ved Prinskoiene søndag 3. juni 1956 kl. 10. De fant utrolig nok igjen restene av hiet, nesten 70 år etter den berømte jakta. Selve hiet synes ikke i dag, men vi vet omtrent hvor det befant seg.  
 
Epilog: Skogeier Holmroff Nordgaard og pensjonert skogvokter Ole Aasen fra Långflon møttes ved Prinskoiene søndag 3. juni 1956 kl. 10. De fant utrolig nok igjen restene av hiet, nesten 70 år etter den berømte jakta. Selve hiet synes ikke i dag, men vi vet omtrent hvor det befant seg.  
  
''Kilder: Ukjent forfatter/Østlendingen (ca. 1944), Halvor og Tora Floden/Østlendingen (1956), Korrespondanse mellom Holmroff Nordgaard og Ole Aasen (1956), Ole Aasen/Østlendingen (1956), Einar Røberg (1996), Statsarkivet i Hamar (1893/1996)''.  
+
''Kilder: Ukjent forfatter/Østlendingen (ca. 1944), Halvor og Tora Floden/Østlendingen (1956), Korrespondanse mellom Holmroff Nordgaard og Ole Aasen (1956), Ole Aasen/Østlendingen (1956), Einar Røberg (1996), Statsarkivet i Hamar (1893/1996)''.
 
 
  
 
==Bilde==
 
==Bilde==

Nåværende revisjon fra 9. mar. 2023 kl. 11:11

(uttale: Prinskoia)

Hvor

Mellom Slåttmyrbekken og Kjelkmyrbekken

Koordinater og kart

Koordinater: 61.12508º N, 12.57055º Ø (WGS84)

Se på kartet.

Beskrivelse

Koie

Historikk

Prinskoia med omkringliggende skog eies i dag (2020) av Runa Elisabeth Skyrud. Runa Elisabeth har velvillig delt nedenstående fortelling om den tyske prinsen og bjørnejakten i S. Trysil. Holmroff Nordgaard som er nevnt i artikkelen om bjørnen og prinsen, er Runa Elisabeths morfar.

Bjørnen og prinsen

Bjørnen og prinsen

Av Runa Elisabeth Skyrud

Trysil har fostret mange gode og allsidige jegere. Flere av datidens storjegere spilte sentrale roller i den legendariske bjørnejakta i 1887, der også en prins deltok. Mot slutten av den lovlige jakttida i 1886 pakket storjegerne Jens Jensen Kilden og Johan Rønningen fra Østby matsekkene sine for å bli med Per og Martin i nabobygda Galåsen på elgjakt. Under jakta fikk de høre om bjørnespor ved Grønengen fra Ola Storbrenna, og elgjakt ble brått til bjørnesporing for Jens og Johan med de gode dyrehundene. Etter hvert ble jegerne enige om å «kvarve inn» (ringe inn) bjørnen i Søndre Langtjernaasen, der den hadde gått i hi for vinteren. Det ble så kunngjort fredlysning for jakt på ekstrating i Elverum. Deleierne engasjerte et par karer til å patruljere kvarvet en gang om dagen, så de skulle være sikre på at bjørnen var der. Senere kom det bud om at en annen bjørn hadde gått inn i kvarvet, og de fant ut at de skulle avertere kvarvet til salgs. Hvis det bare var en bjørn skulle prisen være 500 kroner. Hvis det var to skulle det være noe mer. Det begynte å bli lite bjørn på den tiden, så et slikt bjørn-kvarv var ikke dagligdags. Kvarvet ble kjøpt uten pruting av en Tandberg fra Hønefoss, og deretter formidlet til en tysk prins. Vårvinteren 1887 kom prinsen kjørende til Plassen med sine oppassere, ridehester, kokker, tolk og selvsagt tyske våpen. Med var også Tandberg og hans bjørnehunder. Om hvem prinsen var, spriker forklaringene. Noen mener at han var selveste prins Wilhelm, senere Keiser Wilhelm 2, andre at han var en småprins. Det var mange med på jakta, det var ikke hver dag en vanlig trysling kunne få oppleve både en prins og en bjørn. Prinsen skulle kjøre med hest så langt det gikk, deretter ri fram til hiet. Nordmennene skulle gå på ski. Men hesten ble snart sittende fast i den dype snøen, og prinsen måtte låne seg et par ski. Prinsen hadde aldri gått på ski før, så det gikk ikke fort. Resten av følget glemte regelen om at ingen skulle ta jaktæren fra prinsen, og forsvant i forvegen innover mot hiet. Det er flere som har påberopt seg å være den som var nærmest prinsen da han datt i djupsnøen. Kanskje var det Torgal Floden som endte opp med å hjelpe den stakkars prinsen. Torgal snakket til den tyske høyheten på trysling uten å få noe forståelig respons, men fikk dratt prinsen på skia igjen. Prinsen klamret seg så fast til den norske redningsmannen, mens de to gled framover på skia og nådde igjen resten av følget. Det gikk bra lenge, helt til det kom ei bjørk mot dem. Tryslingen måtte slippe taket i prinsen, og det norske jakteventyret endte med et stygt fall der prinsen fikk skulderen ut av ledd. Prinsen ble fraktet ut fra skogen og installert på et rom hos noen fastboende for å gjennomgå «doktering» av distriktslege Schanche, som røsket skuldra på plass akkompagnert av prinsens smertehyl. Hva slags historie prinsen fortalte da han kom hjem til hoffet i Tyskland, vites ikke. Men bjørnen ble etter hvert skutt med to skudd av bjørnejeger Tandberg og en av tryslingene, etter at de hadde vekket den med ei lang raje (tynn stokk) som Jens Kilden stakk ned i hiet. I ettertid er det sannsynliggjort at det bare var snakk om en bjørn, og at denne tidligere også var kvarvet i Sverige før den forflyttet seg til Norge. At bjørnen kom fra Norra Finnskoga, danner da også noe av bakgrunnen for tre år med rettslige etterspill mellom noen av de svenske jegerne og de norske grunneierne. Men det er en annen historie.

«Ja. Her var historien, og jeg håper at Du vil sette pris på å få den. Det er jo rart med slike jegerhistorier, de pleier ofte å bli forandret, alt eftersom de blir gjenfortalt.» (Holmroff Nordgaard (1905-1993))

Epilog: Skogeier Holmroff Nordgaard og pensjonert skogvokter Ole Aasen fra Långflon møttes ved Prinskoiene søndag 3. juni 1956 kl. 10. De fant utrolig nok igjen restene av hiet, nesten 70 år etter den berømte jakta. Selve hiet synes ikke i dag, men vi vet omtrent hvor det befant seg.

Kilder: Ukjent forfatter/Østlendingen (ca. 1944), Halvor og Tora Floden/Østlendingen (1956), Korrespondanse mellom Holmroff Nordgaard og Ole Aasen (1956), Ole Aasen/Østlendingen (1956), Einar Røberg (1996), Statsarkivet i Hamar (1893/1996).

Bilde

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Prinskoia.jpg


Reg. Kjell Gran